Allerede som tenåring begynte Alf Richard Kraggerud å drømme om å skape et sommerkurs for talentfulle fiolinister fra hele landet. Tilfeldigheter gjorde at det kom til å bli nettopp Valdres som fikk en sommersymfoni. Og resultatet ble kurs for unge fra langt mye mer enn bare Norge. Og etterhvert også en klassisk musikkfestival med utøvere på aller høyeste nivå.
Som alle andre elever på Steinerskolen måtte Alf Richard spille fiolin da han gikk i det som da var 3. klasse. Skolens fiolinlærer og dirigent, Gustav Gundersen, ble nok positivt overrasket over elevens umiddelbare interesse. – Han tente gløden i meg, og sammen med pappas plater med David Oistrakh var det gjort, forteller Alf Richard. Og selv om han hadde kokkelinjen på annenplass etter musikklinjen ved valg til videregående, så har han i grunnen aldri tvilt på karrierevalget. – Hele livet har jeg vært opptatt av å skape, og av hvordan vi mennesker lærer.
Kunsten og musikken ble rammen. Allerede 13 år gammel begynte Alf Richard å interessere seg også for direksjon. – Læreren i meg utviklet seg etter hvert til et ønske om å bli en god pedagog.
Et større og bredere kunstnerisk helhetssyn fikk jeg gjennom litteratur og historie, både i hjemmet og som elev ved Steinerskolen. Musikklinjen forberedte meg til høyere utdanning, og valget av en kombinert utdanning som utøvende musiker og instrumentalpedagog fant jeg ved Barratt Due musikkinstitutt. Han ble tidlig assistent og medhjelper for Soon-Mi Chung i Juniororkestret på Barratt Due, og det å følge hennes arbeid så nært viste ham at det sjelden finnes begrensninger. De fleste utfordringer kan overvinnes, og resultater man ikke tror er mulig er nettopp det.
På turné med Minken Fossheim, Soon-Mi og Juniororkestret i 1991 kom Alf Richard for første gang til Fagernes. Der møtte han musikkskolerektor Jon Gjesdal som hadde tilrettelagt for at barn, som ønsket det, etter konserten skulle få prøve å spille fiolin.
– Det var jeg som puttet instrumentet under haken på den lange rekken barn som ville prøve, husker Alf Richard leende.
Gjesdal ønsket at den klassiske musikken skulle vokse frem side om side med folkemusikken i Valdres. Men han var i utgangspunktet ikke fiolinlærer så for at han skulle kunne undervise alle de nye fiolinelevene, måtte 22-årige Alf Richard først undervise musikkskolerektoren.
– Det ble til regelmessige helgeseminarer, og tre år etter mitt første besøk var sommersymfonien en realitet, sier Alf Richard Kraggerud.
Målgruppen var gitt – strykere mellom 6 og 12 år – og begynnelsen av sommerferien ble valgt som periode. Tanken bak var blant annet å inspirere unge utøvere til ikke å legge vekk fiolinen bare fordi skolen hadde ferie.
– Forskjellen i nivå og mestringsfølelse på elever som drar på sommerkurs og de som har åtte uker ferie blir enorm over tid. Selv spilte jeg ikke en tone på fiolinen om sommeren de første årene, og det var faktisk det vanlige for norske barn i pre-sommersymfoni tider, forteller Alf Richard. Han mener bestemt at det å ta med musikkutøvende barn på sommerkurs er noe av det viktigste foreldre kan bidra med de første årene. Det kan bety forskjellen mellom en barndom med instrumental mestring og følelsen av ikke å strekke til på instrumentet. Det sier seg selv at manglende instrumental selvtillit fører til at andre interesser snart tar over i et mylder av tilbud.
– Det er selvsagt ikke noe galt med andre tilbud, men ønsker man en musikalsk mestringsfølelse, må man ta egenarten til det man driver med på alvor, sier Alf Richard.
Å mestre et instrument krever mye øving, og spilling gjennom mange år. Belønningen er personlig nærkontakt med mange av historiens fremste musikkverk. Det gir mer, ikke bare å lytte passivt, men aktivt å skape og formidle kunsten. – Musikken formidles best levende, og eksisterer ikke uten utøveren, understreker han. Alf Richard, som alltid har lest mye faglitteratur, noterte seg at påfyll, inspirasjon og fellesskap på så høyt nivå som mulig er det som bringer en utøver fra et stadium til det neste.
– Det å skape en ny møteplass for unge utøvere var en viktig motivasjon til å etablere sommersymfonien. Aha-opplevelsen mange får i møtet med den ypperste kvalitet må ikke undervurderes, for nettopp i den kunstneriske kvaliteten ligger kimen til det indre ønsket om å utvikle seg på instrumentet. Denne spiren vokser seg sterk hos de yngste gjennom arenaer som den sommersymfonien gir, sier han. I studietiden var dypdykket i fiolinmetodikk og -didaktikk avgjørende for Alf Richards videre pedagogiske ferd. Hans lærer, Georg Horvati, åpnet verden inn til Zoltan Kodalys særegne univers. Kodalys tanker gjorde spesielt sterkt inntrykk på den unge studenten, som valgte å fordype seg både i metodikken og Kodalys innflytelse knyttet til musikkens rolle og funksjon i samfunnet.
– Måten han endret hele det kulturelle grunnsynet i Ungarn på er fascinerende, sier Alf Richard.
Med dette som bakteppe var det ikke unaturlig at han selv tidlig tenkte: hva kan jeg bidra med, og hva bør skapes her hjemme som ennå ikke er blitt tilstrekkelig vektlagt i norsk musikkliv?
To grunnpilarer, fritt oversatt fra Kodalys tankegods, har derfor vært med fra sommersymfoniens begynnelse:
• Kun det beste er godt nok for barn
• Enhver nasjon bør bruke sine fremste i arbeidet med de yngste
(Foto 1: Tom Henning Bratlie, foto 2: Sveinung Hoel Bjorå)
– Det står i motsetning til hvordan samfunnet generelt er innrettet. Alle karrierestiger leder heller lengre og lengre bort fra de yngste barna. Det beste vi kan gjøre er gjennom oppveksten å gi alle nye borgere en best mulig start i livet, forklarer Kraggerud.
Denne tankegangen innen musikk betyr at fra det øyeblikk et barn begynner å spille bør det ikke finnes annet enn gode tilbud. Med denne grunntanke valgte Alf Richard innhold til sommersymfonien fra øverste hylle: Enten får vi det kvalitativt til på dette nivået eller så lar vi det være.
Det skulle være individuelle timer hver eneste dag. De som kan regne ser umiddelbart den økonomiske konsekvensen av dette kontra et orkesterkurs uten individuelle timer. Alle skulle få muligheten til å spille på konsert – og ikke bare det – men ordentlig konsert med profesjonell akkompagnatør av beste merke. Alle skulle få den beste lærer nettopp for dem. Det innebar at de med spesialkompetanse for ulike aldre og på ulike stadier i utviklingen måtte hentes inn. Likeverdige. Side om side. Få respekt for hverandres arbeid og synliggjøre at alle deler av utviklingslinjen er like viktige. Hvert trinn fra nybegynner til det øverste nivået skulle være synlig til samme tid og sted. Da måtte kurset naturlig nok utvikle seg til også å bli en festival med de fremste utøverne, og gi rom for talentene til å blomstre sammen med de utsprungne. Muligheten skulle være til stede for gradvis å strekke seg litt høyere.
– Som i Bjørnsons bondefortelling Arne: “Enn om vi kledde fjellet”. Den har alltid vært et bilde i meg. Tregrensen kan flyttes og nye høyder erobres, sier Alf Richard engasjert.
Noen ganger delte han sine visjoner med eldre og erfarne kolleger. – Jeg tror nok de skrev mye på kontoen ungdommelig entusiasme, men de som kjente meg visste at jeg ikke ville slippe målsetningene av syne. Det jeg selv ikke visste var hvor lang tid det tar å sette ideene ut i livet, og hvem jeg ville trenge støtte fra. Reisen føltes som det gikk uendelig sakte fremover, men når jeg nå ser tilbake på 25 år, blir jeg overrasket over hvor hurtig alt skjedde.
Første året var det 27 deltakere. 27 ble til 69 og snart var det over 100 barn og ungdommer på sommersymfonien. Strykere ble utvidet med pianister, komponister og blåsere. Og slik fortsatte
det. På sitt største hadde Valdres sommersymfoni over 30 ulike kurs, nesten 500 deltakere og 100 lærere, og flere enn 60 konserter. Årlige besøk med de store fremste orkestrene ble etablert. Og kapasiteten i Valdres var snart sprengt.
Da dukket tanken opp: Hva er egentlig optimal størrelse og organisering?
Dagens modell er langt bedre, mener Kraggerud. Nå har festivalen en sterk kunstnerisk leder i Guro Kleven Hagen med gjennomtenkte konsertprogrammer på topp internasjonalt nivå. Sommersymfonien har flere fast ansatte og et godt styre, og alt holdes sammen av direktør Mona Kleven. Valdres sommersymfoni har hele veien vært eid og støttet av Nord-Aurdal kommune, men alltid hatt en helt fri stilling med et eget budsjett skjermet for kommunale svingninger. – Det har vært, og er, et lykkelig fornuftsekteskap. De har det med å vare lenge. En vinn-vinn for begge parter, ler Alf Richard.
I dag er Valdres sommersymfoni med sine kurs og festival to av søylene i overbygningen Norsk ressurssenter for klassisk musikk KF (NRKM). Erfaringene, kompetansen og Kraggeruds visjonære ideer har sørget for en bedrift som ønsker å tjene en funksjon til beste for musikk-Norge som helhet. Dette gjør NRKM gjennom flere nasjonale og internasjonale prosjekt, i tillegg til sommersymfonien i Valdres. NRKM er i dag en aktør i norsk musikkliv med internasjonale relasjoner.
Foto: Tom Henning Bratlie
– I mitt eget liv har det meste vært sammenvevd og uløselig sammenknyttet, og derfor vanskelig å skille fra hverandre. En viktig fellesnevner har vært sommersymfonien. Den er navet i min egen historie, møteplassen hvor de fleste av mine gjerninger har krysset hverandre. Mitt hovedvirke ved Barratt Due musikkinstitutt og elevene mine, årene som bydirigent og kulturskolerektor i Gjøvik, hjelpeorganisasjonen Playing for a Future, min dirigentkarriere, mine nettverk, nasjonalt og internasjonalt, alt er også knyttet til sommersymfonien. – Kursdeltakere og fantastiske kolleger er det viktigste, mener Alf Richard.
Etter 30 år er det godt å se at barnet er blitt voksen. Sommersymfonien står trygt på egne ben. Med nye ledere med visjoner og vyer for fremtiden, og med historikken i ryggmargen.
– Selv kan jeg innta rollen jeg begynte med: å gi neste generasjon av min erfaring i faktisk undervisning og kunstnerisk nærkontakt. Ringen er sluttet, sier Alf Richard fornøyd.
Intervjuer: Hilde Holbæk-Hansen i anledning Valdres sommersymfoni 25-års jubileum.
Mindre justeringer av sommersymfoniens stab, februar 2024.
Alf Richard Kraggerud mottok i 2017 Lindemanprisen for sin mangeårige unikt dedikerte innstas for talentutvikling og undervisning av barn og unge. Prisen var på 150.000 kroner, og prispengene ga Kraggerud videre til unge talenter i form av juniorstipender som ble delt ut under sommersymfonien. Kraggerud er en person som virkelig lever i tråd sine livs grunnpilarer som referert over.